Testtur på Hardangervidda

Skal man gå på ski fra Turtagrø til Rjukan og basere seg på overnatting i telt og egenfraktet mat, må man øve. Ikke minst gjelder dette om man aldri har ligget i telt før og og ikke har beveget seg mye på fjellet. Det siste er tilfellet for Marko, en 29 år gammel slovener som gjerne vil være med på turen fra Turtagrø til Rjukan. Men først måtte vinterteltlivet prøves. Hva passet vel bedre enn en liten tur på Hardangervidda en oval helg?

Først må utstyr anskaffes
Mens undertegnede stilte med telt og kokefasiliteter, ble liggeunderlag, fjellski og pulk lånt. Klær og sovepose var imidlertid ikke like lett å få lånt, så det måtte kjøpes. Hva er vel bedre enn å kjøpe utstyr når man likevel er hjemme i Slovenia. Det var flere misunnelige ansikter å se da Marko viste fram utstyr kjøpt for en billig penge i forhold til norske forhold. Stolt viste Marko fram både sovepose fra Sir Joseph og skallbekledning fra Berghaus. Marko viste dessuten talenter i retning av modellyrket.

 

 

 

Så må utstyr pakkes
For min del gikk hele torsdagen med til å handle de siste nødvendigheter og pakke pulken. Marko mellompakket i sekk og ventet med å pakke pulken til vi kom til Rjukan. Selv om kjøring til Rjukan og pakking av pulk er en stor tidstyv, tok Marko seg tid til en pause i pakkingen til en pipestopp og litt lesing. Men da han kom på at han skulle vise artikkelen til moren sin, ble det vedtatt et forbud mot å ta flere bilder med pipe.

 

 

Endelig i gang
Det tok litt tid å finne en parkeringsplass der man har lov til å stå døgnet rundt, men litt vest for Rjukan fjellstue fant vi endelig en. Den bratte bakken opp til løypa skremte Marko litt. Uten feller og med mye løssnø var bakken strevsom, men da vi begge var i selve løypa gikk kilometerne sakte, men sikkert unna. Vi hadde tenkt å gå opp til fjellet via en løype som går vest for Våerskarven, men det viste seg at løypa hverken var kjørt eller gått av andre denne vinteren og dessuten lå snøen løs og dyp gjennom bjørkeskauen. Vi bestemte oss for å gå rundt om Listaul. Det viktigste for oss var tross alt å teste oss selv og utstyret – ikke å havne et gitt sted til en gitt tid bortsett fra at vi vi måtte hjem på søndagen.

Første leir
Etter å ha rundet fjellet 1267 og gått litt til begynte mørket å falle på og vi bestemte oss for å slå leir midt i en forblåst dal.

Teltet ble slått opp og det vi trengte av utstyr ble kastet inn. Primusen ble fyrt opp, vann kokt og mat ble spist. Marko startet med en liten boks tunfisk, og en frisk eim av kattemat fylte hele teltet. Av uante grunner skulle det vise seg at kattemateimen skulle dukke opp med ujevne mellomrom hele kvelden. Etter et smakfullt måltid som foruten tunfisk bestod av den sedvanlige frysetørrede realposen, ble klær hengt sirlig opp til tørk i et snorsystem i taket. Jeg fikk vist fram de to knutene jeg kan, og selv om jeg kunne både navnet på dem og beskrive de særskilte bruksområder, virket ikke  Marko særlig imponert. Isteden hengte han pent opp de nye grå ullsokkene sine. Litt vel nære min side av teltet, men jeg lot det gå i og med at det var hans første overnatting i telt. Det tok imidlertid ikke lang tid før den ene sokken var sporløst forsvunnet. Vi lette under liggeunderlag, soveposer og annen bagasje, men den var ikke til å finne. Etter hvert ga vi opp letingen og trøstet oss med at den sikkert ville dukke opp dagen etter når vi skulle rydde ut av teltet. Marko begynte isteden å lese bok kun for fornøyelsen skyld, mens jeg tok meg en tur ut for å tre av på naturens vegne.

Det var da jeg lukket glidelåsen og var på vei tilbake i teltet jeg syntes å merke en kjent lukt. Det var ikke tunfisk denne gangen, men duften av svette tær. Kunne det lukte så sterkt av beina mine? Neppe. Jeg tittet ned og fikk øye på den grå sokken til Marko stikke ut av halsen på genseren min. Den måtte ha havnet i halsen da jeg skiftet trøye. Det var stor gjensynsglede da Marko fikk tilbake sokken sin.

I gledesrusen brukte Marko dyrebare mobilbatteriminutter på å spille «Cutting foran og Nothing bak» med Vaselina Bilopphøggers. Marko har fått sansen for det beste fra norsk kultur. Det vil si Ingvar Ambjørnsens bøker om Elling, Pizza Grandiosa og altså innenfor musikk er det gammel Vaselina og Luxus Leverpostei som gjelder.

Ingen skam å snu!
Klokka ringte klokken 0700 dagen etter. Litt tidlig etter min smak på en lørdagsmorgen, men vannkoking og pakking tar sin tid og det gjorde det denne gangen også. Ikke før klokken 0930 var vi i gang. Jeg trøstet meg med at det var første morgenen og at selv Nansen klaget over hvor lang tid morgenstellet tok da han gikk over Grønland. Men været var ikke som helt som meldt. Det hadde blåst opp. Det snødde mer og tåka lå tungt over dalen. Vi skulle følge dalen nordover mot Langesjå og deretter runde Vestre Langesjøhovda for å gå mot Helberghytta. Vestre Langesjøhovda skulle være et landemerke, men var umulig å se i dette været. Sikten var imidlertid ikke verre en at vi tok kompasskursen og trasket nordover. Det hele gikk som det skulle og vi gikk rett på hyttene som ligger omtrent midt på Langesjå.

Ved hyttene tok vi ny kompasskurs sydøstover langs vannet. Tanken var at vi skulle holde oss unna vannet slik at vi skulle unngå usikker is og overvann, men dette ble med tanken. Sikten ble enda dårligere og vi fulgte nå kun kompasset. Vi trasket oppover en slak åsrygg på den hardpakkede snøen. Plutselig ble snøen myk og jeg sank sakte men sikkert gjennom. Rett før jeg fikk øye på vannet som piplet opp mellom skiene mine slo tanken meg. Vi var på vannet. Vi gikk slett ikke oppover en slak åsbakke og nå var det bare å flytte seg opp på land det forteste vi kunne.

Som tenkt så gjort. Vel oppe på land fikk jeg skrapet ski og feller fri for is. Vi hadde ikke lyst til å gå på vannet mer, men kunne konstatere at det langs bredden lå små avblåste hauger og rygger hvor buskas stakk opp av snøen. Vi fikk fornyet optimisme og fortsatte langs land fra busk til busk, men optimismen varte ca femhundre meter. Da var det slutt på synlige hauger, åsrygger og busker. Det var i grunn slutt på alt synlig overhodet bortsett fra skitupper og Marko som sto midt i snø og tåkeføyke med sin nye røde jakke.

Vi snudde. Vendte nesa mot hyttene. Skisporene var borte, men vi fant et scooterspor vi hadde fulgt de siste metrene før vi gikk på hyttene. Jeg skjønte at scootersporene gikk lengre vest enn skisporet vårt, men jeg mente det måtte være bedre å følge et spor som vi faktisk kunne se og som etter all sannsynlighet ville føre oss til riksveg 37 før eller siden, enn å følge en kompasskurs som i praksis kunne føre oss inn i bekkedaler og tett bjørkeskog. Slik gikk det også. Sporet førte oss rett syd til Hardingroi. GPSen bekreftet den anelsen. Jeg trodde en stund at det kanskje fantes et scooterspor som kunne føre oss østover mot Listaul, men det viste seg at dette scootersporet kun tok en liten sving mot øst for å ta veien om en bru framfor snarveien rett over elveisen.

Vi gikk altså sørover og nådde til slutt Møsvann. Vi fulgte scootersporene mot utoset og dreide mot høyre over til Møsvann skipark da løypa delte seg i to. Vi fulgte løypa forbi Skinnarbu høyfjellshotell. Jeg passet på å nevne for Marko at det fantes både svømmebasseng, badstu og myke senger innenfor hotellveggene og at det ofte ble servert buffet med østeuropeiske kulinariske inspirasjoner. Jeg fikk kun kort «hold kjeft» til svar og deretter gikk vi videre og teltet i et granholt.

Teltgrøft og skumle dyr
Mens vi satte opp teltet forsøkte Marko å skrive seg inn i ekspedisjonshistorien med sin nyvinning snøgrøft rundt telt. Han mente det kunne komme til nytte, men snøen besto kun av en meter pudder og sukker fra bunn til topp og da vi la oss til rette i teltet ble grøften fylt opp av den snøen som skulle for et øyeblikk siden lå under bunnduken. Heldigvis gikk det verst utover Marko. Han hadde plutselig et leie hvor hode og overkropp lå en halv meter under beina. Det var ikke annet å gjøre enn å gå ut og spa snøen tilbake. Nå ble det isteden en liten haug bak hans hjørne. Og leiet ble så bra at Marko fant det verdt å feire med en ny runde «Cutting foran og Nothing bak».

Det er ikke til å unngå at vinden lager flere lyder i skogen enn på fjellet og det var heller intet unntak der vi lå. Jeg hadde ikke tenkt så mye på det før Marko nevnte det. Han var usikker på om det var dyr eller hva det var som lagde lydene. Jeg svarte at jeg aldri hadde hørt om noen i Norge som hadde hatt problemer med dyr mens de har bodd i telt. «Bortsett fra», sa jeg etter å ha tenkt meg om en stund. «Vi hadde problemer med mus en gang vi teltet under Hægefjell. De gnagde seg gjennom baggen og spiste en del av brødet vi hadde med oss.»  Marko gjorde store øyne. «Du tuller nå?» sa han og det var tydelig at han ville ha bekreftet dette. «Nei» sa jeg. «Du har vel sett hullet i den ene baggen du har lånt. Det er etter museangrepet på Hægefjell.» Marko gjorde enda større øyne og gjentok at jeg etter all sannsynlighet tullet med ham. Det var da det åpenbarte seg for meg at han helt klart ikke visste hva en mus var og det viste seg å stemme. Han hadde tenkt på moose og så for seg at elgen skulle gjøre innbrudd i teltet for deretter å meske seg meg all den frysetørrede maten vi hadde med oss. Vi fikk oppklart misforståelsen og jaggu ble det ikke spilt «Cutting foran og Nothing» bak i ren gledesrus. Jeg tok meg i å fantasere om at telefonbatteriet hans skulle ta slutt.

På ski langs riksvei 37
I løpet av natten hadde det snødd tyve til tredve cm. Vi vasset bortover løypa, men allerede etter en halv times tid møtte vi på løypemaskinen som ga oss nypreparerte spor videre. Vi tok til venstre for tidlig og havnet nede ved riksveien rett ved oppkjørselen til Skinnarbu, men det gjorde ikke veldig mye. Vi fikk bekreftet senere at den løypa vi skulle ha tatt ikke fantes lenger og krysset aldri riksveien et sted ved Frøystul.

Isteden tok vi altså riksveien fatt og etter et par timer var vi på plass ved bilen der vi startet. Turen ga mersmak og Marko har bestemt seg. Han skal gå unsupported på ski fra Turtagrø til Rjukan i begynnelsen av mars. Og hvem vet – kanskje forsvinner mobiltelefonen hans i løpet av den turen.


Vis Testtur på Hardangervidda i et større kart

Dette innlegget ble publisert i Alle, Hardangervidda med Rjukan og omegn. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *